Hva ville Richard gjort?

To menn ved navn Richard kan muligens hjelpe oss her.

Men først, selve saken: Perleporten er en spillefilm regissert av kristiansanderen Jonas M. Gulbrandsen. Folkene bak filmen har jobbet med prosjektet i (minst) fire år. Jeg fikk anledning til å se, og kommentere, en tidlig versjon av filmen for ca. et år siden.

Teaseren til filmen er spisset – det følger jo av sjangeren. Det som utløste den voldsomme kritikken, var at folk tolket teaseren bokstavelig. Fascinerende raskt oppstod det en slags enighet om at filmens hovedperson er næringslivsmannen Einar Øgrey Brandsdal.

Den bokstavelige tolkningen av filmsnutten var trolig det som lå bak ordførerkandidat Bernanders (Høyre) voldsomme kritikk. Det var trolig også en slik tolkning som lå bak oppfordringen fra Beckmann Finnestad (Krf), om å legge press på kinoen for å stoppe visningen av filmen, samt Kenneth Mørk (Arbeiderpartiet) sin reaksjon, hvor han uten å ville ta stilling til selve filmprosjektet skrev på Facebooksiden sin at mobbingen må ta slutt. Innforstått sa han at filmskaperne bedrev mobbing. Teaseren var respektløs, synes ordførerkandidatene å mene, og det gagner ikke byen.

Som flere har påpekt var ordførerkandidatenes kritikk forbausende lite liberal, og i tillegg fattet på sviktende grunnlag (de hadde ikke sett filmen). Det som lå bak kritikken var imidlertid et ønske om en mindre giftig og mer respektfull offentlighet, og det er noe mange ønsker seg. Kan vi få til det?

Det er her to menn ved navn Richard kommer inn i bildet. Den første av dem, ‘Richie’, er en karakter i TV-serien The Bear. Han har jobbet på en sliten restaurant i Chicago i årevis. Han er selv sliten: Singel, depressiv og aggressiv etter at kona flytta ut. Han har dype ringer under øynene og føler seg som en taper. Når fetteren hans, en tidligere stjernekokk som kjemper med sine egne demoner, overtar restauranten og prøver å gjøre den bra, gjør Richie seg vanskelig. Han blander seg inn overalt, og han ødelegger det meste han tar i.

Når restauranten stenger for oppussing, blir Richie sendt på hospitering ved en av verdens beste restauranter. Han blir satt til å pusse gafler. Han hater det, og viser med hele kroppen at han synes hele gourmetopplegget er latterlig.

Han blir tatt til side av en mellomleder på kjøkkenet, og beskjeden han får setter seg hos Richie: Du trenger ikke å kjøpe greien vi gjør her, men du må respektere at vi som jobber her bryr oss, og at vi elsker jobben vår.

‘Respect I can do’, svarer Richie. Gradvis begynner han å ta arbeidet mer på alvor. Han får mer tillitt på kjøkkenet, og en dag møter han opp på jobb i dress i stedet for i den slitne joggebuksa. Når hospiteringsperioden er ferdig og han vender tilbake til fetterens kaotiske restaurantprosjekt, går han fortsatt i dress. De gamle kollegaene flirer og lurer på hva som skjer, og de første dagene svarer han alle som spør: ‘Jeg går med dress nå’.

Richies vei til selvrespekt var å ta på alvor andre folks arbeid og livsprosjekter. Selv om han var desillusjonert på egne vegne, kunne han i det minste ære andres arbeid. Måten å ære andres arbeid var ved å ta på alvor eget arbeid. Slik skapes den gjensidigheten som Richard den andre, sosiologen Richard Sennet, mener er grunnleggende for respekt. Respekt er en sosial greie – det krever samarbeid – og øvelse gjør mester. Richies eksempel illustrerer derfor et av nøkkelpoengene til Richard Sennet, i den fine, lille boken han har skrevet om respekt. Respekt ikke er noe man har, skriver Sennet. Vi må ikke tenke på respekt som en egenskap. Det er snarere en ferdighet, som må oppøves og holdes vedlike. Richie øver seg på det hver dag når han tar på dressen – det er en måte å ta både seg selv og andre alvorlig på.

Et annet nøkkelpoeng hos Sennet er at i samfunn med store forskjeller – når det gjelder penger, verdier, religion, status – blir respekt både viktigere og vanskeligere.

Kristiansand er en sånn by, hvor ulikhetene vokser. Og Kristiansand har de siste årene minnet om den dysfunksjonelle biffrestauranten som Richies fetter forsøker å få skikk på i The Bear, hvor folk strever med å finne ut av det med hverandre, og hvor små uenigheter fort blir aggressive krangler.

Har Richard den første og andre noe å lære oss i denne byen, nå en uke før Perleporten igjen vil fyre opp kulturdebatten? Vi kan begynne med å ta hverandres arbeid på alvor. Vi kan anerkjenne at folk som bruker mye tid på et prosjekt gjør det fordi de har noe viktig å melde. Vi kan anerkjenne at folk som synes et prosjekt er dårlig har rett til å rette saklig kritikk.

Og kanskje aller viktigst, og aller først: Vi kan ta oss en bolle. Det er mange gode bakere i denne byen.