Jeg har aldri forstått motstanden av at det offentlige og private kan konkurrere med hverandre. På de områdene hvor de har fått lov til det er det jo kjempesuksess!
Da Siv Jensen (FrP) og Øystein Djupedal (SV) lagde barnehageforliket i 2003 var de rause nok til å legge ideologiske kjepphester til side og fant et kompromiss som skulle føre til det felles målet om full barnehagedekning. Den gangen klarte de å enes om at veien dit innebar likebehandling av offentlige og private barnehager. Økonomisk likebehandling i kombinasjon med etableringsstøtte førte til en storstilt utbygging og allerede etter tre år var målet om full barnehagedekning nådd. Siden har derfor fokuset handlet om innholdet og kvaliteten i barnehagene, med det resultat at barn og foreldre stort sett er strålende fornøyd med barnehagen sin uansett hvem som står oppført som eier av den. I tillegg har samfunnet spart 36 milliarder kroner på denne konkurransen, ifølge Menon.
Ingen vil i dag tilbake til offentlige monopol i barnehagesektoren. Jeg har hvertfall ikke hørt noen si det høyt. Hvorfor kan ikke samme modell vurderes for helsefeltet?
Fritt behandlingsvalg startet med et pilotprosjekt med fritt sykehusvalg på 1990-tallet og har etappevis blitt utvidet med blant annet barne- og ungdomspsykiatri og rusbehandling. Da FrP og Høyre kom til makten i 2013 innførte de fritt behandlingsvalg og sikret med det pasientenes rett til å velge helsebehandling blant alle godkjente offentlige og private aktører. Staten tok regninga og staten tok ansvar for å kvalitetssikre aktørene som ønsket seg inn i ordningen. Hensikten var å redusere ventetiden, øke valgfriheten for pasientene og stimulere de offentlige sykehusene til å bli mer effektive. En veldig fin ordning som sørget for at pasientene fikk raskere behandling uten å måtte betale ekstra for å velge en privat aktør. Her på Sørlandet etablerte Aleris et privat sykehus i Lillesand, som har tatt unna betydelig på ventetid for bildeundersøkelser som CT og MR. At private aktører tilbyr dette gjennom fritt behandlingsvalg bidrar til å avlaste det offentlige sykehuset og sikre kortere behandlingstid for pasientene.
Jeg skulle ønske Stortinget heller klarte å hente frem kompromissviljen fra barnehageforliket og kopiere vinneroppskriften fra den.
Innføringen av fritt behandlingsvalg redusert helsekøene med 75.000 personer. Da Arbeiderpartiet vant valget i 2021 lovte de å avvikle ordningen og gjorde alvor av det. Arbeiderpartiet argumenterer for dette på sin hjemmeside med at de skal være «garantisten for en sterk offentlig helsetjeneste. En felles offentlig helsetjeneste, styrt av felleskapet og finansiert over skatteseddelen, er det beste bolverket mot økte forskjeller. Vårt mål er en helsetjeneste i verdensklasse som er tilgjengelig for alle uansett adresse og lommebok.»
Etter avviklingen av fritt behandlingsvalgt økte helsekøene igjen med 75.000 personer. Like etterpå kunne VG også fortelle at stadig flere ønsker å betale for å slippe å stå i lange køer hos det offentlige helsevesenet. Helseforsikring blir stort sett brukt til de behandlingene som har lengst ventetid hos det offentlige og den sterkeste økningen var bruken av psykolog og fysioterapeut blant de forsikrede. Bedrifter som tilbyr helseforsikring ser på det som et konkurransefortrinn ved rekruttering, og dessuten klarer ikke små bedrifter i konkurranseutsatt sektor å bære kostnaden av høyt sykefravær og lange ventetider, og velger derfor å kjøpe helseforsikring til sine ansatte. Det kan man jo forstå.
Avvikling av fritt behandlingsvalg har ikke vært et tiltak mot økte forskjeller og en helsetjeneste som er tilgjengelig for alle uansett lommebok. Det har tvert imot bidratt til økte helsekøer og ført til at stadig flere kjøper privat helseforsikring eller behandling fra egen lomme. 750.000 nordmenn har nå privat helseforsikring. De får fordelen av å bli raskere friske, kommer raskere tilbake i samfunnet og redusert sannsynlighet for langtidsvirkninger, kroniske plager og psykiske lidelser. Å være sykemeldt over en lengre periode i påvente av medisinsk behandling er ikke bra for den enkeltes psykiske helse.
Rett nok, dagens regjering har ikke fjernet all form for valgfrihet og kjøp av kapasitet fra privat helsesektor. De regionale helseforetakene kan fortsatt velge å tegne avtaler med private tilbydere hvis de ønsker det. Men konsekvensen av at vanlige folk ikke har en rett til å velge den aktøren med kortest ventetid, men må ta til takke med det offentlige tilbudet, er et todelt helsevesen. Helsekøene øker for folk flest. De rike kjøper seg ut av køen. Jeg skulle ønske Stortinget heller klarte å hente frem kompromissviljen fra barnehageforliket og kopiere vinneroppskriften fra den.