Erna og Egner

For noen år siden intervjuet jeg en ung mann i et norsk fengsel. Han havnet i fengsel fordi han hadde slått ned en mann på byen. Han syntes dommen var streng, for fyren han slo ned hadde vært ufin mot vennene hans, men han erkjente at det han hadde gjort var galt og at han fortjente en straff.

Noen måneder etter at han ble løslatt intervjuet jeg ham på nytt, i hjemmet hans. Jeg fikk hilse på konen og et nyfødt barn. Han fortalte at han hadde blitt hentet i fengselet av sine aller beste venner dagen han ble løslatt. Da han kom hjem på ettermiddagen var flagget heist og storfamilien samlet til middag. Dagen etter løslatelsen var han fadder under en dåp i kirken. Dagen etter der var han tilbake på jobb og ble ønsket velkommen av kollegaer.

Kristian Mjåland

Førsteamanuensis i sosiologi ved UiA, og bor i Kristiansand. Han er særlig interessert i straff, fengsler og rus, men som sosiologer flest er han nysgjerrig på det meste.

De færreste som soner i norske fengsler får en like varm velkomst etter soning som akkurat denne mannen. Men et fellestrekk i en studie jeg og mine kollegaer har gjort, hvor vi intervjuet folk under og etter fengselsopphold, var at folk stort sett møtte lite fordømmelse og mye forståelse når de vendte tilbake til samfunnet. Vår tolkning er at det finnes mange mennesker der ute som har aksept for at det går an å trø feil, og som respekterer folk som gjør opp for seg ved å ta ansvar for sine handlinger.

Hvorvidt det norske samfunnet er bedre på denne type inkludering enn andre land vet vi imidlertid ikke. Men et eksempel på at det å gi folk en ny sjanse har en sterk posisjon i den norske kulturen mener kriminologen Thomas Ugelvik vi kan finne i bøkene til Thorbjørn Egner.

Mikkel Rev terroriserer de andre dyrene i Hakkebakkeskogen – stjeler fra dem og truer med å spise dem – men ender opp med å bli inkludert i dyrefellesskapet i skogen etter at han ofrer sitt eget liv for å redde den vesle bjørnungen. I Kardemomme by er det lokale næringslivet fortvilet fordi en forbryterbande får herje fritt. Kasper, Jesper og Jonatan blir til slutt fengslet, men ender opp som helter da de viser handlekraft og mot når brannen truer tårnet til Tobias. Heltedåden er nok til at den 48-dager lange fengselsstraffen oppheves, og hver av røverne får legale jobber og inkluderes som alminnelige borgere i Kardemomme by.

Egners fortellinger har en unik status i norsk kultur. I snart 70 år har norske barn (og deres foreldre) lest, hørt og sett Hakkebakkeskogen og Kardemomme by. Millioner av norske barn har dermed blitt kjent med Mikkel Rev, Kasper, Jesper og Jonatans reise bort fra kriminalitet og umoral. Ifølge Ugelvik er det mange grunner til at disse bøkene er blitt så populære. Men en grunn er trolig at de formidler verdier og idealer som folk fremdeles synes er viktige. I Hakkebakkeskogen og Kardemomme by er tilgivelse og inkludering slike verdier.

Det er vrient å vite sikkert hvilken virkningshistorie Egners fortellinger har hatt. Men dersom det er noe hold i denne hypotesen, at vi egentlig ikke er så verst på å tilgi og inkludere folk som tidligere har skuffet oss ved å bryte vår tillit, så er det en bra ting vi bør pleie.

Den siste tiden har vi sett en rekke avsløringer av hvordan representanter fra den politiske eliten tusker med reiseregninger, misbruker pendlerboligordninger, stjeler solbriller, handler på børsen og bryter habilitetsregler. I de fleste av disse sakene har politikerne det gjelder brukt offentligheten til å be om unnskyldning.

I starten tenkte jeg at disse sakene hadde en fin funksjon. Det er noe fint ved det at også våre fremste folkevalgte kan tabbe seg ut, be om unnskyldning, gjøre opp for seg, og så fortsette med å gjøre en viktig jobb. Det er jo i Egners ånd.

Men denne tilgivelsesrefleksen er under press.

Grunnen til det handler dels om det store volumet av saker vi har fått, på veldig kort tid, men det handler også om at de folkevalgte i mange av disse sakene kanskje ikke gjør nok for å gjøre opp for seg. Det er påfallende mange toppolitikere som forsøker å tviholde på sin makt og posisjon selv etter at de (eller deres ektefeller) har brutt vår tillit.

Slik situasjonen er nå, er Erna Solberg et eksempel på en folkevalgt politiker som i kraft av å tviholde på sin posisjon på tross av habilitetsbrudd kan bidra til å undergrave den inkluderende tilgivelseskulturen som Thorbjørn Egners fortellinger har gitt næring til i 70 år.

I folkedypet finnes det et reservoar av tilgivelse som nå tappes av vår politiske elite. Det ville være veldig synd om en gryende kynisme knyttet til våre folkevalgtes tillitsbrudd smitter over i en mer utilgivelig holdning til vanlige folk som har brutt loven, gjort opp for seg, og prøver å komme seg videre i livet.