Kanskje vil framtidas historikere si at 2022 var et vippepunkt i historiens utvikling. Et vippepunkt mellom frihet og ufrihet; mellom demokrati og diktatur. Demokratienes frammarsj har stoppet opp. Nå er bare halvparten av verdens land demokratiske. Tre diktaturer og et demokrati illustrerer vippepunktet.
Iran har siden 1979 vært et religiøst diktatur og en regional stormakt og snart atommakt som søker å spre sin ideologi gjennom terror og allierte bevegelser i Irak, Syria, Libanon, Gaza og Yemen.
Nå er kvinner er lei av undertrykkelsen. Hele folket er lei av fattigdommen og ufriheten. Over hele landet ses demonstrasjoner der unge kvinner går i front mot diktaturet.
Kina har siden Xi Jinping overtok som Kommunistpartiets leder, fortsatt både den økonomiske veksten og ferden mot et stadig sterkere diktatur. Med billig arbeidskraft, inkludert slaver, har partiet bygd en sterk økonomi og sterke væpnede styrker. Landet kjøper eller truer seg til innflytelse i Asia og Afrika. Demokratiet i Hongkong er i ferd med å bli knust, og tibetanerne og uighurene får sin identitet utryddet. Med en halv milliard overvåkingskameraer, avlytting av elektronisk kommunikasjon, sensur av alle medier og angivere i hvert nabolag er det nesten umulig for folk i Kina å slåss for demokrati.
Partikongressen neste uke vil gjenvelge Xi. Den største trusselen mot partiets styre nå er den hårreisende håndteringen av covid-19-pandemien. Xi har satset så mye prestisje på null smitte at et tilbaketog er nesten umulig. Stadige svært strenge nedstengninger vil kvele økonomien og strekke folkets tålmodighet. Hvor lenge kan dette fortsette?
Seier er blitt mye viktigere enn demokrati.
Russland klarte etter Sovjetunionens oppløsning ikke overgangen til demokrati. I stedet har landet gått fra kommunistisk til et nærmest fascistisk diktatur. Folket taper for eliten, som tidligere var partipampene og som nå er de superrike oligarkene som stikker av med all profitten fra petroleumsindustrien og bruker den til importerte luksusvarer, luksushus i Vesten, superyachter, fotballklubber og EU-pass, som Kypros selger. Folket holdes under kontroll av en voldelig mafia, et korrupt politi og rettsvesen, og en styrt presse som formidler løgnen om Russland som et respektert land med verdens nest største militærmakt. Store deler av befolkningen lever uten innlagt strøm, vann og avløp.
Nå er økonomien i fritt fall, oligarkene mister sine verdier og adgang til Vesten, vanlige folk blir enda fattigere, og mytene om landets krigsmakt sprekker. Snart vil folk forstå at de er blitt lurt, at deres liv er bygd på løgn, og at deres ungdommer ofres til ingen nytte i skyttergravene i Ukraina. Putin-regimet vil falle hvis bare Ukraina får fullføre sin kamp.
Midt oppe i alt dette går amerikanerne til valgurnene den 8. november. Det kan bli det siste valget der utfallet er bestemt av velgerne.
De skal velge 35 av de 100 senatorene i Senatet, alle de 435 representantene i Representanthuset og veldig mange lokale folkevalgte. I dag har Demokratene flertall i Representanthuset, mens de i Senatet, som er delt 50-50, er avhengige visepresidentens avgjørende stemme ved stemmelikhet.
Problemet er at det republikanske partiet, med Donald Trump som fører, har bestemt seg for å vinne nå og siden aldri tape den nasjonale makta. Mange i partiet mener det foregår en eksistensiell kamp om USAs sjel og framtid som et kristent land der hvite menn bestemmer over kvinner og fargede. Seier er blitt mye viktigere enn demokrati.
Partiet har lenge jobbet lokalt for å gjøre det vanskeligere å stemme for grupper som pleier å stemme på Demokratene. Trikset kan være så enkelt som å ha få valglokaler med korte åpningstider. Dermed mister fattigere folk uten bil og uten mulighet til å stikke fra jobben noen timer, muligheten til å stemme.
Nå går de mye lenger. Partiet har aldri erkjent at Trump forsøkte å kuppe makta etter valgnederlaget i 2020. Tvert imot ønsker mange av kandidatene deres å benytte Trumps forsøkte metode fra den gangen til å sikre presidentmakta ved valget i 2024. De vil la myndighetene i hver stat overprøve valgresultatet før det sendes videre til Washington for den nasjonale opptellingen. Stater styrt av Republikanerne vil dermed alltid stemme på en republikansk president, uansett valgresultat.
USA kan altså være på vei over på den mørke siden, fra et stadig skjørere demokrati til et ødelagt demokrati uten valg som kan gi maktskifte. Det vil påvirke hele verden.
Det er en alvorlig risiko for at et republikansk flertall med en sterk Putin-vennlig fraksjon og Trump som bakspiller er lite villige til å la Ukraina vinne krigen ved hjelp av amerikanske våpenleveranser. Trekker USA våpenstøtten (og kanskje til og med forlater Nato) og Russland vinner, vil det være et signal til alle de tre diktaturene Russland, Kina og Iran om at de kan fortsette å rotte seg sammen mot vanlige folks frihet mens deres rike elite fortsetter som før.
EUs «utenriksminister» Josep Borrell holdt denne uka en selvransakende tale for sine ambassadører. Han kritiserte EU for å ha satt seg i en situasjon der man er avhengige av billig gass fra Russland, billige varer fra Kina og militær beskyttelse fra USA. Hans konklusjon var klar: EU må ta større ansvar for sin egen sikkerhet, for, som han sa, hvem vet hva som skjer ved kongressvalget i USA 8. november eller i presidentvalget om to år. Akkurat det spørsmålet blir viktig også for lille Norge.
Preben Aavitsland er fra Kristiansand, bosatt i Ternevig i Vågsbygd. Han er kommuneoverlege i Arendal, fagdirektør ved Folkehelseinstituttet og professor ved Pandemisenteret på Universitetet i Bergen, men skriver i spalten Ukeslutt på egne vegne.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.