Når en smittsom sykdom opptrer klart hyppigere enn normalt i et område innenfor et gitt tidsrom, har vi en epidemi. Epidemier som rammer hele verden, kaller vi pandemier. Noen epidemier skyldes kjente virus og bakterier, men det er skumlere med helt nye virus.
Blant ville dyr i regnskogen finnes tusenvis av virusarter som mennesker aldri støter på. Vi må regne med at iallfall noen av disse virusartene kan smitte mennesker. Faren for at dyrevirus hopper over til mennesker øker når virusene er utbredt blant dyrene, og når det er mye kontakt mellom dyr og mennesker. Slik kontakt øker når tømmerhoggere og jegere beveger seg inn i regnskogen, men også når regnskog gjøres om til åker eller beitemark slik at de ville dyrene må trekke inn mot byene for å finne mat.
Særlig flaggermus i varmere strøk har vært kilde til nye virus hos mennesker. Det har flere årsaker. Flaggermus har et immunsystem som tillater dem å ha mange virus i kroppen uten å bli syke. Flaggermus finnes nesten overalt, er veldig mange, lever nær mennesker og kan fly langt. Virusene skilles ut i flaggermusenes spytt, urin og avføring. Mennesker kan bli smittet fra flaggermus på mange måter: ved direkte kontakt med flaggermusenes kroppsvæsker ved jakt, spising eller bitt eller ved kontakt med noe som er forurenset av disse kroppsvæskene, ved innånding av virus i flaggermusgrotter, eller ved bitt av mygg eller flått som først har bitt flaggermus.
Når et fremmed virus har klart å smitte til et menneske, er det avgjørende spørsmålet hvor godt viruset kan spres mellom mennesker. Noen kjente dyrevirus smitter mennesker, men ikke videre fra menneske til menneske. Rabiesviruset er et eksempel. Noen dyrevirus smitter til mennesker, men dårlig mellom mennesker og kan derfor normalt bremses ganske enkelt. Ebolaviruset og m-koppeviruset er eksempler. Og noen dyrevirus tilpasser seg livet blant mennesker og smitter såpass godt mellom mennesker at de gir pandemier, som HIV og SARS-CoV-2 («koronaviruset»).
Et virus som kan spre seg effektivt mellom mennesker, vil ha gode muligheter til å nå hele verden. Det kan haike med smittede dyr, mennesker og matvarer på flyreiser. I storbyene med mange mennesker som er tett på hverandre, kan viruset spre seg lett.
Konsekvensene av en slik spredning kan bli verre i våre dager som det er så mange mennesker som har dårlig beskyttelse mot virus som følge av høy alder, kronisk sykdom eller svekket immunforsvar.
Epidemier kan ha store direkte følger for individer og samfunn. Mennesker kan dø av sykdommen, eller de kan bli syke eller varig skadete og arbeidsuføre. Helsetjenesten kan bli overbelastet og trenge ekstra bevilgninger. Næringslivet kan rammes av sykdom blant arbeidstakerne.
Følgene av individers, samfunnets og myndighetenes respons på en epidemi kan også få uheldige følger. Folks personlige friheter kan bli innskrenket, og befolkningens tillit til myndighetene kan svekkes. Manglende deltaking i skole, foreningsliv og arbeidsliv kan gi langsiktige effekter på læring, inntekt, trivsel og helse. Bedrifter kan gå dårligere eller gå under. Staten kan måtte kompensere rammede bedrifter, og bruttonasjonalproduktet kan synke.
Derfor er det viktig å forebygge at epidemier oppstår eller, hvis det mislykkes, håndtere epidemiene smart. Utfordringen er å finne den håndteringen som gir den beste balansen mellom nytte og ulemper og det gjerne i en situasjon der egenskaper ved sykdommen kan være ukjent. Hvor alvorlig sykdom gir den? Hvordan og hvor godt kan den spre seg? Hvor godt kan tiltak mot spredningen ventes å virke? Hvor god og varig er immuniteten hos dem som har vært smittet? Finnes det vaksine eller legemidler nå eller innen kort tid?
Disse egenskapene avgjør strategiens mål og virkemidler. Målet kan være fullstendig fjerning av sykdommen fra landet (eliminering), færrest mulig smittede (undertrykking), et antall smittede som helsetjenesten kan håndtere (bremsing) eller så mange smittede at epidemien stopper som følge av immunitet i befolkningen. Målet styrer så hvilke tiltak som kan bli nødvendige.
Det er flere grunner for å frykte at flere alvorlige epidemier vil ramme menneskeheten i framtida. Det ser ut til at stadig nye virus hopper fra dyr til mennesker selv om få av virusene spres så effektivt som SARS-CoV-2. En økende fare er utslipp fra laboratorier av kunstig framstilte virus i ond hensikt eller ved uhell. Metodene for å lage nye virus blir etter hvert så enkle at veldig mange behersker dem. Konspirasjonsteorier, svekket tillit til myndighetene og svekket internasjonalt samarbeid kan gi virusene fordeler.
Bildet er likevel ikke bare mørkt. Fagfolk og myndigheter er klar over utfordringene med nye virus fra dyr og ønsker å forebygge dette. Det kjempes for å la regnskogen og dyrene der være i fred. Dette er samtidig et bidrag til kampen mot klimaendringene. Videre utvides stadig overvåkingen av virus og smittsomme sykdommer slik at nye virustrusler kan oppdages tidlig og kanskje til og med stoppes før epidemiene kommer skikkelig i gang. Utviklingen av gode tester, vaksiner og legemidler mot nyoppdagete virus kan nå gå mye raskere enn for bare et tiår siden, takket være bedre kunnskap om virus og immunsystemet og nye teknologier, som mRNA-vaksiner. Det internasjonale samarbeidet om smittevern, ledet av WHO, blir også stadig bedre.
Jeg velger å være optimistisk på menneskehetens vegne. Kunnskap, teknologi og samarbeid kan redde oss fra den neste store epidemien.