Barnehagelærerne slår alarm på vegne av barna

Klokka er 16.00 og mellomvakten går hjem. Jeg har seinvakt og er alene med 6 barn frem til stengetid kl. 16.30. Det er da seks barn igjen på avdelingen, fire toåringer og to ettåringer. Jeg har ettåringene i stoler ved bordet. De andre leker i dukkekroken. Ei av toåringene må vi passe ekstra på fordi hun ofte reagerer med å bite andre barn. Derfor følger jeg med på det som skjer i dukkekroken. Plutselig begynner en av ettåringene å gråte, og jeg løfter ham opp og trøster. Samtidig hører jeg skriking i dukkekroken, og da har et barn blitt bitt.

Dette er en historie fra en vanlig hverdag i en barnehage. For en leser som kanskje ikke har erfaring med små barn, kan vi forklare at i denne situasjonen må barnehagelæreren velge hvilket barn som skal ivaretas. Mest sannsynlig blir valget å forlate den gråtende ettåringen, for å ivareta barnet som ble bitt, og trenger trøst. Og hva med det barnet som bet? Dette barnet trenger også å bli ivaretatt, og dersom dette ikke skjer, er det stor sannsynlighet for at flere barn blir bitt. For å forhindre det, er det altså to barn som forlates gråtende, noe som fort smitter over på de andre barna. Og hva med ettåringen i stolen ved bordet? Dersom alle de andre barna gråter, vil dette barnet kanskje prøve å klatre ut av den høye stolen, og risikerer å falle på gulvet. Hva om dette barnet skader seg, eller hva om brannalarmen skulle gå?

Leseren vil kanskje tenke at dette er en spesiell situasjon, men det er det ikke. Det er hverdagen i svært mange barnehager, som på papiret oppfyller bemanningsnormen i Lov om barnehager (§ 26). Her står det at minimumsnormen for bemanning er tre barn per ansatt når barna er under tre år, og seks barn per ansatt når barna er over tre år. Men en normalarbeidsdag er på 7,5 timer og åpningstidene i barnehagen kan være opp mot 10-11 timer. Loven sier ingenting om at bemanningen skal være på plass hele dagen, men påpeker at bemanningen skal «være tilstrekkelig til at personalet kan drive en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet».

Line Drange Neset

Bjørg Jordal

Det er heller ingen begrensninger i oppholdstiden til barna, og i barnehager erfares det at det er særlig de aller yngste barna (ned til 9 mnd.) som oppholder seg 9 til 10 timer i barnehagen. Personalet fordeles på tidlig, mellom- og senvakter utover dagen. Derfor er det vanlig på avdelingene at en ansatt er alene med barnegruppa i opptil en time, både morgen og ettermiddag. Dette er tider på dagen da barna er ekstra sårbare. Om morgenen er det avskjed med foreldre, og de kan ha behov for nærværende, omsorgsfulle voksne, som de kjenner godt, og er trygge på. Om ettermiddagen er de slitne etter en lang dag, og trenger også da å bli sett og ivaretatt. En barnehagestyrer må balansere vaktplanen, og ta det ofte umulige valget: Når på dagen er det verst å være alene med hele barnegruppa? (Eksempel: på en småbarnsavdeling med ni barn er det tre personer som skal dekke hele åpningstiden.)

I løpet av dagen er det flere ting som stjeler fra barnas tid med de ansatte. Barnehagelærerne har fire timer planleggingstid i uka, uten at de erstattes, og personalet forventes også å lage mat og utføre renholdsoppgaver. I tillegg skal det avholdes møter og lovpålagte pauser skal avvikles. Kartlegginger viser at barnehagene fyller bemanningsnormen i 3-4 timer hver dag.

Utdanningsforbundet Agder samlet i februar plasstillitsvalgte fra barnehager i hele fylket til kurs og erfaringsdeling om hverdagen i barnehagen. I løpet av kurset ble det oppfordret til å skrive «praksisfortellinger» – beskrivelse av hverdagssituasjoner. Vi som er barnehageansvarlige på fylkeskontoret til Utdanningsforbundet i Agder har samlet disse, og kan slå fast at dette er urovekkende lesning.

Barnehageansatte har gjennom flere år opplevd å bli ignorert i sine forsøk på å nå frem med sine advarsler om at gjeldende bemanningsnorm i norske barnehager ikke er god nok til å oppfylle Barnehagelovens krav om et forsvarlig pedagogisk tilbud.

Noen av våre tillitsvalgte kan fortelle om møter med politikere som ikke vil forstå eller ta situasjonen på alvor, men det er alvorlig når vi vet at sykefraværet blant barnehagepersonalet er skyhøyt og mange vurderer å slutte i yrket.

En rapport fra SINTEF, utarbeidet på oppdrag fra UNIO, der fem yrkesgrupper ble kartlagt (politi, sykepleiere, fysioterapeuter, grunnskolelærere og barnehagelærere) har fått en del oppmerksomhet i det siste (SINTEF-rapport om relasjonelle og emosjonelle krav og belastninger i arbeidet, november 2023).

Rapporten viser at det er barnehagelærerne som scorer høyest på emosjonelle belastninger i yrket. Hele 80 prosent av de spurte oppgir at en opplevelse av å ikke strekke til, er den største emosjonelle belastningen. I samme undersøkelse scorer barnehagelærerne høyest på spørsmål om hva som gir mest glede i arbeidet. Her oppgis det å være betydningsfull i andres liv, og å se utvikling hos mennesker som noen av de største motivasjonsfaktorene.

Da vi i et kurs for tillitsvalgte fra hele Agder presenterte denne undersøkelsen, reflekterte vi over dette, som kunne se ut som et paradoks. Her var våre tillitsvalgte samstemte i at følelsen av utilstrekkelighet henger sammen med de faktorer som også gir glede og motivasjon; fordi de ikke har rammene som skal til for å være betydningsfulle, se utvikling og utøve sitt viktige samfunnsoppdrag.

Vi som jobber med barnehage på fylkesnivå, vil på vegne av våre medlemmer i barnehagen rope et varsku til dere alle; politikere, medborgere, foreldre og besteforeldre!

Kjenner dere ingen uro når dere hører om denne situasjonen? Forstår dere ikke at når barnehagelærerne sier så kraftig ifra, er det på vegne av barna. At vi er opptatt av at de viktigste vi har; de menneskene som skal overta verden, får de best mulige vilkår for en sunn og god utvikling. At vi tror at dersom vi som samfunn velger å investere i de viktige første leveårene, vil det lønne seg for hele samfunnet i fremtiden. Dersom vi ikke gjør det, risikerer vi å måtte bøte på skadene i mange år fremover, ved at vi får mer psykisk uhelse, flere som faller utenfor og større lærevansker. Tidlig innsats betyr at barn i barnehage har nok kompetente barnehagelærere og fagarbeidere rundt seg til å kunne se og følge opp deres behov, støtte dem i sin utvikling, ta vare på leken og støtte opp under barnets egen drivkraft og nysgjerrighet. Dette er det beste grunnlag for all læring.

For at barnehagelærerne og fagarbeidere skal kunne gjøre denne viktige jobben, er de avhengig av som ansatte, å ha gode nok rammer til å utføre sitt samfunnsoppdrag!