Om vi ser på ville pattedyr, utgjør de nå, fra mus til elefant, nå mindre enn 4 prosent av kjøttvekta på kloden, hvilket er en halvering de siste 50 år. Dette dystre bakteppet preget tampen av 2022 da ble det signert en ny historisk naturavtale i Montreal i Canada. Avtalen skulle være en milepæl for bevaring av verdens natur, og markerer et veiskille i global naturpolitikk. Vår klima- og miljøminister deltok, undertegnet og proklamerte så høyt og tydelig «Nå er det naturens tur!».
Men nylig vedtok regjeringen, uten noen form for forutgående faglig debatt, at forvaltningen av våre høstbare viltarter skal overføres fra Miljødirektoratet til Landbruksdirektoratet.
Jeg har aktivt deltatt i forvaltning av norsk natur, og høyfjellet især, gjennom 40 år. Her har jeg sett hvordan hensynet til det ville dyrelivet må vike for landbrukshensyn. Med de bebudete endringene vil hensynet til vårt ville dyreliv måtte forventes å svekkes ytterligere. Det meste av min 40-årige yrkeskarriere har jeg jobbet med villreinforvaltning her sør, og har også fått delta i mange av de nasjonale prosjektene og prosessene knytta til fjellforvaltning. I 2017 inngikk jeg blant annet i ekspertpanelet som foreslo «Kvalitetsnorm for villrein». Denne normen er under iverksettelse og forteller at det står særdeles dårlig til med villreinen vår, som er internasjonal ansvarsart for Norge og havnet på vår rødliste for truede arter høsten 2021. Da hadde arten allerede stått 5 år på den internasjonale rødlista. Kvalitetsnormoppfølgingen forteller at kraftige tiltak må iverksettes om villreinen skal gis en framtid i tråd med myndighetenes mål.
Her har jeg sett hvordan hensynet til det ville dyrelivet må vike for landbrukshensyn.
Et eksempel på hvordan landbruket overkjører annen naturforvaltning er hvordan saueholdet gis prioritet foran villreinhensyn. For 30 år siden ble jeg som villreinforvalter i Setesdal Ryfylke utfordret på NRK om dette landets nest største villreinområde hadde en bæreevne på 2000 eller 3000 villrein. «Det vet vi ikke», svarte jeg, «Men hvorfor er det ingen som spør om det er bærekraftig å slippe 180.000 sauer inn i dette samme fjellområdet.»
Det provoserende spørsmålet ble det rabalder av, og miljøvernsjefen i nabofylket fryktet jeg her satte den pågående verneplanprosessen i fare. Dessuten ble jeg egen sak under eventuelt under årsmøtet til Vest-Agder Senterparti. Jeg har gjentatte ganger etterlyst kunnskap om hva våre tette sauebestander gjør med høyfjellsøkologien vår, og møtt øredøvende taushet. Dette er åpenbart både uønsket debatt og kunnskap. Tidligere ordfører i Bykle formulerte det veldig godt under en stor fjellkonferanse i Kristiansand få år tilbake: «Med referanse til Harry Potter opplever jeg sauen å være «Voldemortdyret», dyret hvis navn vi ikke nevner.»
I april 2016 ble et skrekkelig funn gjort på villrein i Sone i Nordfjella, Chronic Wasting Desease (CWD), seinere fornorsket til skrantesjuke. Denne ekstremt skumle prionsjukdommen er nært beslektet med skrapesjuke på sau og kugalskap, og den siste går også på folk. Nord-Amerika hadde levd med denne forferdelige sjukdommen på sitt hjortevilt i 50 år, og noen av deres fremste eksperter deltok på en stor skrantesjukekonferanse i november 2016. De ga dystre spådommer og sa vi måtte handle «raskt, brutalt og upopulært» om vi skulle hindre spredning. Dessuten fortalte de om viktigheten av å ha store rovpattedyr til å ta ut sjuke dyr, og dermed forsinke eller hindre sjukdomsspredning.
På ettervinteren 2018 var hele reinsdyrstammen i Sone på Nordfjella tatt ut, men ikke lenge etter sørget landbruksmyndighetene for at nær 40.000 sau ble sluppet inn på dette sterkt sjukdomsinfiserte beitet. 11.000 av disse var gjestesauer som kom helt fra blant annet Lier, hvor de skulle returneres ved beitesesongens slutt. Det ble lagt munnkurv av departementet på kritiske stemmer innen Mattilsynet og Veterinærinstituttet, hvorav flere meddelte sin fortvilelse til meg, som bekjent og kritisk engasjert i saken. Gjerder som ble satt rundt saltslikkesteiner for sau fungerte i praksis som svært effektive teiner for hjort og rein, som ikke fant veien ut fra disse «hotspotene» for smittespredning. Etter nedskytingen viste testing at 21 reinsdyr var smittet av skrantesjuka, men kun 2 av disse viste ytre tegn, så sjukdommen var nok i en tidlig fase.
Skrantesjuke ble påvist i 2020 og 2022 på Hardangervidda, og nå må vi nok lære oss å leve med denne ekstremt smittsomme sjukdommen med 100 prosent dødelighet. I 2019 døde trolig minst halvparten av reinkalvene på Hardangervidda av den svært smittsomme bakteriesjukdommen fotråte. I våre sørlige villreinområder, som Setesdalsområdene og Hardangervidda, har politikerne bestemt at det ikke skal være store rovdyr av hensyn til sauenæringen. Jeg veit som kyndig og belest viltbiolog at monokulturer uten renovatører er sårbare for sjukdom og parasitter, og er sikker på at en jervebestand i våre største villreinområder ville bidratt til sunnere villreinbestander. De søker de svakeste dyra, og har en ekstremt god luktesans som gjør de i stand til å søke smittede dyr lenge før vi klarer å påvise det.
Dette er ikke et angrep på norske saueholdere, som jeg både har samarbeidet mye med og har den største respekt for. Det er ikke innen denne bransjen slett dyrehold avdekkes, og under både reinsjakt og strukturtelling etter jakta har jeg møtt sauesankere som leiter etter dyr de har hørt kan stå igjen i fjellet.
Når klima- og miljøministeren i vinter sa at «Nå er det naturens tur», så er dette dessverre så langt unna sannheten det går an å komme. Landbrukets forkjørsrett overfor vårt ville dyreliv forsterkes med de endringene regjeringen bebuder. Dette må vi naturinteresserte bekjempe!