Tidsklemma, kvalitetstid, karriere og stressa barn

Hva kan da være årsakene til at så mange av våre unge ikke har det så greit? Tar det norske samfunnet for lite hensyn til de unge? Krever det for mye? Eller er det skolen som svikter? Eller er det kanskje barnas foreldre som må ta sin del av skylden for dere unge sliter med så mangt? Eller tåler barna for lite? Er de for bortskjemt?

Noen svar på disse spørsmålene fikk jeg for en tid siden da jeg så på Dagsnytt 18. Fruktbarheten i Norge var et tema i programmet. SSB har nettopp utgitt en rapport om fertiliteten i 2023. I snitt så føder hver kvinne færre barn enn noen gang tidligere. For at folketallet skal opprettholdes på noenlunde samme nivå, må hver kvinne føde 2,08 barn. I fjor var tallet nede i 1,40 per kvinne. Året før var det på 1,41. Sist gang det ble født flere barn enn 2,08 per kvinne, var i 1974. Da var fødselstallet 2,13. I 1970 var tallet 2,50. I de fire årene fra -70 til -74 fikk nesten alle kvinner innvilget søknad om abort. Og fødselstallene gikk ned. I 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt. Siden har fødselstallene ikke vært over 2,00 barn per kvinne. Kan loven om selvbestemt abort ha bidratt til at det fødes så få barn? Det snakkes det lite om.

Til å snakke om de synkende fødselstallene, hadde Dagsnytt 18 invitert professor ved Institutt for sosiologi- og samfunnsgeografi i UiO, Trude Lappegard. Hun kom inn på hvilken påvirkning nedgangen i fødselstall kan ha hatt for samfunnet, for foreldrene, for barna. En følge av det var det hun kalte «det intensiverte foreldreskapet». Uttrykket forklarte hun med at det å ha få barn, har ført til at flere foreldre bruker mer tid og krefter på hvert barn. De griper inn i barnas hverdag på en helt annen måte enn tidligere. Tar mer ansvar for og griper mer inn i barnas skolegang og fritid. De er mer engstelige for sine barns framtid enn tidligere. I framtidsoptimismens tid. Da foreldre trodde at deres barn skulle få det bedre enn de selv hadde hatt det.

Helge Sten Thorbjørnsen

Og det kan være noen av grunnene til at færre ønsker flere barn. Det er for slitsomt. Og for kostbart. Og framtiden er usikker. Gleden ved å ha mange barn er mindre enn det det koster av tid, arbeid og penger. Og mange samboende har andre preferanser, andre prioriterte valg. Eventuelle barn konkurrerer nå med foreldrenes alenetid og selvrealisering. Og med deres venner og venninner. Og ikke minst med deres karriere.

Hva skjer når forholdet mellom barn og foreldre intensiveres? Barna er borte fra sine foreldre store deler av dagen. De er i barnehage og i skole og på SFO. Mens foreldrene er på arbeid og opptatt av å gjøre karriere. Slik samfunnet ønsker. Alle i arbeid. Helst i 100 prosent stilling.

Barn og foreldre har mye mindre tid sammen enn før. Og tida strekker ikke til. De unge familiene er i tidsklemma, som det heter. En tidsklemme som ikke bare tolkes negativt av mange, men som også beviser at man er travelt opptatt. Og det er viktig i dagens samfunn. Vennskap skal dyrkes og mange gjøremål er status. Men det fører også til at den tiden de har sammen med barna, må gjøres mer effektiv, må omdannes til kvalitetstid. Samværet mellom foreldre og barn blir på sett og vis en form for møter med egen saksliste. Fylt av udefinerbar kvalitet som er umulig å måle. Familien er blitt en slags bedrift. Styrt av klokka. Og av en agenda. Og av en timeplan. Og mor omtales som familiens adm.dir.

Hvordan har dette påvirket barna? Deres liv blir styrt av voksne fra a til å. I barnehage og på skole er det profesjonelle pedagoger som bestemmer. Og de styrer, de avgjør hva som skal gjøres og de iakttar og de måler og de kontrollerer barnas oppførsel og kreativitet. Og selvstendigheten og friheten er redusert til et minimum. Og hjemme gjør foreldrene det samme.

Så er det en sammenheng mellom at det er færre barn i hver familie, og det faktum at flere barn sliter psykisk? Fører «det intensiverte foreldreskapet» til at barna stresses? Er foreldrene for intense?

Det må det forskes mer på. Men uansett. Barn må få være barn. Til å leke. Til å kjede seg. Til å være kreative. Ikke små voksne som styres av læreplaner og lever i et evig hastverk og etter timeplaner. Kvantitetstid med foreldrene er kanskje bedre for barna enn kvalitetstid. Kanskje er løsningen 6 timers dag for småbarnsforeldre? Slik at de sammen med barna får tid til å leve slik som den walisiske poeten William Henry Davis uttrykte det i 1911. Alle bør ha tid til å dvele ved det uvesentlige. Til å drømme. Mente han. I diktet Leisure. Her er noen vers:

WHAT is this life if, full of care,

We have no time to stand and stare?

No time to stand beneath the boughs,

And stare as long as sheep and cows:

No time to see, when woods we pass,

Where squirrels hide their nuts in grass:

No time to see, in broad daylight,

Streams full of stars, like skies at night:

A poor life this if, full of care,

We have no time to stand and stare.