Hva gjør vi med de gule lappene?

Politikere, planleggere i kommunen, havna, arkitektfirmaer, forskere, utbyggere, kulturinstitusjoner og mange flere var invitert til dialog, uten veldig tydelige føringer. Med penner, tusjer og gule lapper ble mange av ideene festet på et stort kart over Lagmannsholmen, men det viktigste utbyttet var de strategiene og grepene som folk diskuterte og kanskje ble enige om.

I planforskningen er det et gjentakende spørsmål: Hva gjør vi med de gule lappene? Det finnes etter hvert veldig mange medvirkningsmetoder hvor vi til slutt ender opp med tegninger med gule lapper og nedtegnede forslag. Men hva så? Mange er frustrerte og desillusjonerte etter lange prosesser hvor de har forsøkt å bidra med sine tanker, uten at de ser noe spor av dette i ettertid. En ting er at de ikke får viljen sin, men de opplever heller ikke at det har vært noen mottaker for ideene deres. Det er forholdsvis enkelt å samle inn og kartlegge hva folk tenker, men mye vanskeligere å få til en kontinuitet og kopling mellom ideer og den videre prosessen.

Mens praten gikk noterte ansatte fra kommunen så godt de kunne, og de prøver antakelig i disse dager å huske. Det er imidlertid en umulig oppgave å samle opp alt det som ble tenkt og sagt.

Rundt ett av bordene ble det snakket om at vi bør dele opp Lagmannsholmen i ulike deler som utvikles trinnvis. De ulike områdene bør få egne navn og ha sin egen identitet som kan stå på egne ben, fordi ett grep på hele Lagmannsholmen er en for stor utfordring. Kanskje er det ikke viktig å ha ett helhetlig grep heller?

Ved et annet bord ble det diskutert om man i en prøveperiode burde la folk fritt prøve ulike aktiviteter. Med dette i tankene ble det foreslått et mosaikkonsept. Rundt bordet var det enighet om at de mest spennende byene ikke nødvendigvis er planlagte, men det er bylivet som gjør dem attraktive. En person i gruppen forestilte seg å ta et glass vin med venner og bli kjent med nye folk, mens en annen tenkte på de kreative næringene. Det ble diskutert om man skal forsøke å tilpasse seg alle drømmer, eller hvilke begrensninger som bør tas og hvordan.

Så var det også kritiske røster. Kan vi nå målet om å sette Kristiansand på kartet slik ordføreren forestilte seg, med den begrensede økonomiske tenkningen som preger utviklingen av Lagmannsholmen? Og hva med selve spørsmålet vi fikk; hva trenger Kristiansand? Er det riktig spørsmål? Det inviterer til å gå ganske så direkte over mot fysisk utforming, uten en samfunnsmessig forankring. Hvilke samfunnsgrupper og perspektiver er det som skal legge føringer for den videre prosessen? Dette er kanskje viktigere enn bare hva som skal bygges. Burde vi ikke heller spørre hvilket problem Lagmannsholmen kan bidra til å løse?

Her har medvirkningsprosesser en stor utfordring. Ved et av bordene ble Lagmannsholmens relevans for en rekke ulike sosiale grupper diskutert. Eldre, ungdom, minoriteter og fattige. Men en titt rundt i rommet gjorde det ganske klart at representasjonen fra disse gruppene var svært lav. I stor grad handlet den delen av diskusjonen om at en hvit middelaldrende middelklasse (kategorier som vi undertegnede også faller inn under) skulle gjette hva andre grupper måtte trenge og ønske.

Kommunen skal berømmes for å invitere til åpen samtale. Vi kan ikke forvente at planleggerne skal ha eneansvar å bringe idéene fra dette verkstedet videre. Vi håper byen klarer å ha en inkluderende og åpen samtale, samtidig som den nødvendige konkretiseringen og detaljplanleggingen pågår. Kanskje skulle politikerne vært enda mer tydelige på hva de tenker utviklingen av Lagmannsholmen skal svare på?