Jorda di, gamle Tobias
set ingen meir spaden i,
Endå ho fødde din store flokk,
ei lukkeleg barndomstid.
Verda vår svelt, Tobias
men treng ikkje jorda di.
Denne karen hadde, så vidt jeg husker, mottatt utmerkelse fra Norges Vel for jorda han hadde brutt opp. En iherdig kar! Nå tapte han alt. De var det flere av både her og ved de store steingjerdene både her og der, det vitner om samme iherdighet. Nå tar det slutt – datamonstre tar både jord og strøm, og storbutikkene breier seg utover feite jordbruksarealer. Arealer som kan fø tusenvis i et land som får stadig færre bønder, mindre jord og aldri får opp kornsiloer.
Så skred man til verket i dalen og demte ned flere smådaler og hele grender – stort offer til fordel for fellesskapet. Imponerende arbeid for folket i et mørkt og kaldt land med behov for litt billig kraft til industri og arbeidsplasser.
Men tiden gikk, velstands-Norge fikk stor velstand, men krafta ble underlagt staten og storfinansen og med et knips i «Oslobobla» omgjort til ny energilov som gjorde folkets surt opparbeidede gode til en vare. Den kunne selges og eksporteres til kontinentets saftige priser. Det var hovedsaken – ikke at dagens Tobiaser fikk en rimelig velstand, men nå mistet arbeidet. Mange frøs og var redd for regningene hvorav strømmen tidvis skal utgjøre over 1/3.
Smartmålere ble montert i hjemmene i landet så man kunne slå av strømmen og selge litt ekstra til topp priser til utlandet via svære kabler. Den Krøsus-rike stat tenker lite på familiene (Tobiasene) som mangler mat på bordet og må ty til matkøer hos misjonsfolk m.fl. som prøver å hjelpe litt.
Og gutta fyller lommebøkene og fortsetter jakta med vindmøller på folkets matfat i beite-Norge.
Tobias visste hva saken gjaldt. «Gi oss i dag vårt daglige brød» og ei «lukkeleg barndomstid» med seg og sine. «Verda vår svelt, Tobias, men treng ikkje jorda di.»
Hilsen en som har sett sult i u-land.
Innlegget er forkortet. Red.