Jeg tror helvete er en frigjørende forestilling for mennesker som er fullstendig prisgitt andres forgodtbefinnende. De skumleste menneskene er de som tror de aldri skal stilles til ansvar for noe som helst. At alle skal møte en dommedag og risikere evig fortapelse er de fattiges trøst i møte med hjerteløs overmakt.

Hva skal vi egentlig med Jesus dersom det ikke finnes noen fortapelse? «Hva vil det gavne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» sa Jesus etter en rasende tirade mot datidens samfunnselite. «Ta dere i vare for fariseernes og saddukeernes surdeig!» Da tenkte han slett ikke på hipstere som baker. Forestillingen om fortapelsen som en realitet, og at den er forbeholdt seierherrene og de mektige, er gjennomgående hos Jesus. Det var ikke den alminnelige skjøge, toller eller sullik han hadde i tankene for spesialbehandling i helvete.

Jeg må medgi at jeg finner ideen om en allmektig gud som griper aktivt inn i våre liv som en forferdelig tanke. At noen påberoper seg Guds vilje når de utøver sine mørke gjerninger, eller at urett og lidelse er en del av en guddommelig plan, legger veien åpen rett til det helvete som «vi kan stelle i stand selv her på jorden» som Bjørn Eidsvåg sier.

Det vi har er kun et håp om at de ansvarlige uansett på den ytterste dag skal stilles til ansvar for det de har gjort. «I stillheten taler Gud,– om man bare lytter» sier kvekerne. Med all støyen vi har rundt oss fra vår tids pengevekslere, duehandlere, fariseere og sadukkeere, og en stadig dårligere evne til å lytte, så har jeg virkelig sans for kvekernes stille refleksjon over dommedag og fortapelse.

Jeg ser for meg at når «kvelden er nær og den annsame dag er til ende, så skal eg ro stilt langsmed landet, svinge opp imot støa, legge årane inn og takke for roren» som Henrik Straumsheim sa det. Men når jeg snur meg for å trekke båten opp i støa, så sitter det nok en fyr bak i båten som sier til meg: «Så var det oss to da. Hvordan synes du dette har gått?» Dette kan bli en lang samtale, kanskje noe slik Charles Dickens beskriver det i «En Julefortelling»? Det er denne samtalen jeg som agnostiker godt kunne tenke meg å gå i kirken for å reflektere over.

Med mine politiske meninger går jeg til partiet. Med mine aktivistiske meninger går jeg til organisasjonene. For fest og moro går jeg til mine venner. Jeg trenger ikke en kirke som vil gi meg politikk, aktivisme og lettbent underholdning, men jeg kunne tenke meg en kirke der folk prøver å være snille med hverandre, og der det er godt å reflektere over hva vi skal snakke om sammen med denne fyren bak i båten «når den ansamme dag er til ende». Dommedag ser jeg på som de avmektiges håp for at rettferdigheten en dag skal skje. Helvete ser jeg på som konsekvensene for de hovmodige og grådige som aldri har trodd de skal stilles til ansvar for noe som helst. Det er konseptet jeg liker, og som jeg synes er undervurdert i dag.

Innlegget er forkortet. Red.