Jeg ble liggende på gulvet foran flaskeautomaten til venstre på bildet og klarte ikke å røre meg. Der lå jeg i 20 minutter før jeg klarte å ringe en ambulanse. I sidesynet så jeg at det gikk mange mennesker forbi, og jeg prøvde å rope forsiktig. Etter en stund var det en eldre dame som kom bort til meg og lurte på om hun kunne gjøre noe. Tusen takk for omsorgen. Hun sa også ifra på apoteket uten at det dukket opp noen flere.
Jeg var heldigvis ikke alvorlig syk, men jeg kunne hatt et hjerteinfarkt, et hjerneslag, alvorlig lavt blodsukker og mye annet der det haster å få hjelp. Jeg kunne vært en narkoman som hadde fått litt for mye, bare veldig trøtt eller en pappa og ektefelle som holdt på å dø. Det er ikke så viktig hva det var, ingen som så meg kunne vite det. Men, jeg trengte hjelp. Jeg håper ikke det er slik det er blitt. At vi ikke bryr oss, ikke tør eller tenker at noen andre sikkert hjelper.
Jeg håper dere bare ikke så meg.