MINNEORD: 16. mars 2022 mottok vi beskjeden om at Børre Amundsen hadde sovnet stille inn etter en tids sykdom. Selv om det ikke var uventet, hadde vi nok et håp om at han skulle få oppleve enda en 1. mai, enda en 17. mai, enda en drilloppvisning, bare ett borgertog til og enda en tapto.
Meldingen om Børres bortgang vekket mange gamle minner. I løpet av kort tid hadde vi gjenopptatt kontakt med mennesker vi spilte sammen med under Børres tid som dirigent, ikke minst i Tveit Union Musikkorps, Arendal ungdomsmusikkorps og Agder Drillkorps. Det sier mye om hvor viktig Børre var for tiden vår i korpsmiljøet, og ikke minst den helt sentrale rollen han har hatt innen formasjonsdrill og marsjering på Sørlandet, i Norge og også i Europa.
Jeg tror jeg var 14 eller 15 år første gang jeg husker å ha sett en drilloppvisning med Tveit Union. Det var en solfylt 17. mai i Tresse. Jeg kjente flere av de som var med fra skolekorpset, og jeg husker hvor imponert jeg var over at det var mulig å både få det til å se så bra ut og høres så bra ut. Da jeg rett før jeg fylte 16, ble spurt om jeg ville være med, var det med ærefrykt og glede over å få muligheten.
Foran meg lå flere år med reiser, oppvisninger, vennskap, forelskelser og opplevelser med en slags utvidet familie. Det fantes ingen reservebenk - vi ble vel snarere kastet ut på en arena der alt var mulig. Og bindeleddet var Børre.
Det er så mange minner. Jeg husker turene til Sønderborg, for eksempel i 1995, da jeg sto like bak Børre da dronning Margrete II stoppet for å slå av en prat. Jeg husker turen til Kristiansands vennskapsby Orleans i Frankrike i 1998, da vi var på offisielt oppdrag for Kristiansand kommune under Fête de Jeanne d'Arc. Jeg husker turene til Berwick upon Tweed i England der vi deltok på tattooer i flere dager sammen med stort sett bare profesjonelle militærkorps.
Jeg husker NM i gardeleiren i 2005, da vi ble norgesmester i formasjonsdrill og nr. 2 i marsj. Og jeg husker premiesankingen i Husum, Tyskland, i 1997, da Børre ble gående opp og ned til podiet gjentatte ganger for å hente pokaler og medaljer etter storeslem i en stor konkurranse med korps fra hele Europa. Og da har jeg ikke engang nevnt VM-seirene fra Kerkrade i Nederland med både Tveit musikkorps og ungdomsmusikken i Arendal.
Det er vanskelig å se for seg tiden i korpsmiljøet uten Børre. Som koreograf var han både banebrytende og ambisiøs. Han forlangte mye av oss, men han visste også hva vi kunne få til. Og når vi mestret, både personlig og som team, var det lite som slo den følelsen. For mange var også veien kort fra Kjevik-sletta og til Hans Majestets Kongens Garde, og det ryktes at de som kom fra TUM og AUMK hadde fordeler fra tiden under Børres ledelse.
Børre etablerte et stort internasjonalt nettverk for Tveit Union og Agder Drillkorps. Vi var liksom stadig på reise, møtte mange mennesker, opplevde helt eksepsjonelle ting, var amatørene blant de profesjonelle, ungdommene blant de voksne, og stort sett var vi de eneste fra Norge. På grunn av etterspørselen til korpset, betalte vi heller ikke noe for disse opplevelsene.
Det var kanskje de som mente at vi burde brukt mer tid på å varme opp og mindre tid på å pusse sko, men det må ha vært de som ikke har opplevd tilfredsheten med en skikkelig spittstøvel.
Det var nok også mang en saktmodig sjel som vred seg når glosene haglet over Kjevik-sletta over manglende presisjon, Duracell-kaniner, ustemte pikkoloer og «leirgauk og kam», men bak utbruddene visste vi at det lå både humor og omsorg. Han trodde på oss, og han passet på oss. Vi visste hvor vi hadde han. Når oppgavene var gjort og finalen gjennomført, kunne vi nok skimte skyggen av et smil når han snudde seg mot oss og så at vi hadde tatt på hatten bak-fram eller hadde gått ned på kne.
Han var virkelig så mye mer enn en dirigent.
Børre var kanskje ikke født med tamburstaven i armene, men familien hans var alltid tett knyttet til korpsmusikken. Han etterfulgte sin far som dirigent, og da John Amundsen døde, var flere fra korpset med i begravelsen og bar kista. Da Børre og Ellen giftet seg, var vi alle i bryllup.
Vi var på mange måter som en stor familie, på godt og vondt, og vi opplevde både oppturer og nedturer, store gleder og også dyp sorg, og veldig mange hverdager sammen.
I dag er vi samlet om minnene. Vi gråter sammen med de som sto aller nærmest, som har mistet en ektemann, far, bestefar og bror. Vi tar hatten av og bøyer hodet i takknemlighet, og smiler over alt vi fikk oppleve sammen.
En æra er over, men arven etter Børre står sterkt i korpsmiljøet i Kristiansand og Arendal, - ja, i hele Norge.
På stedet hvil, Børre.
Hvil.