Lærere tjener så dårlig at de må bo i et leid kott. Lærere ser at livet i klasserommet ligner på hverdagen i sjimpanseavdelingen i Dyreparken. Lærere får refs fordi noen elever mener seg krenket av det som bare var en dårlig vits.

Litt karikert kanskje, men slik er inntrykket som skapes i mediene av lærerne og skolen. Søkertallene til lærerutdanningen faller som russ natt til 17. mai, og det er kanskje ikke så rart, når elendighetsbeskrivelsene hagler.

Et sterkt bidrag kom her i avisen 14. mars, da et innlegg av Øyvind Andresen, pensjonert lektor og lærebokforfatter, ble publisert. Ungdom som leser hans utgytelser, må tro at løping over glødende kull eller overnatting på spikermatte er gode alternativer til å bli lærer. Andresen forteller om en lærer som ble refset for å ha lagt bort elevenes nettbrett, han siterer fra et leserinnlegg under tittelen «Elevdiktaturet», han nevner paragraf 9a som gir elevene rett til å klage når de føler seg krenket. Og skribenten trekker konklusjonene: «Norsk skole er i krise». «Lærerprofesjonen har vært under angrep i lang tid».

Ludvig Lorentzen

Før jeg ble lærer, var jeg journalist i 30 år, inntil jeg ble presset ut under en nedbemanning i Stavanger Aftenblad. Det viste seg nemlig at Schibsted-aksjonærene ikke hadde nok til salt i indrefileten i Holmenkollen og på Bygdøy og måtte bli kvitt overbetalte halvgamlinger.

Som journalist lærte jeg mer enn at aksjonærer er sultne; jeg lærte også at sensasjon er et av nyhetskriteriene. Når en hund biter et postbud, er det ikke så mye å skrive om, men så snart brevombæreren setter tenna i bikkja, er det på tide å rykke ut.

Slik er journalistikken, og slik skal den være. Men lesere, lyttere og seere må lære seg å sile; de må forsøke å se det store bildet. Det Øyvind Andresen gjør, er å gå rett i tabloidfella: Han generaliserer ut fra enkelttilfeller.

Nå vil jeg påstå at det ikke står så ille til, verken med lærerne eller skolen. Selv har jeg vært lektor på videregående i åtte år, først i fem år på Stavanger katedralskole og nå i snart tre år på Tangen i fagene norsk, religion og tysk. Og nå må mulige lesere holde seg fast: Jeg trives på skolen. Hver dag gleder jeg meg til å gå gjennom gangene og hilse på elever som hilser blidt tilbake, jeg gleder meg til å veilede på tomannshånd, og jeg gleder meg til å stå i klasserommet.

Det er neppe tilfeldig at Tangen vgs denne våren har fått mange flere søkere enn før. Vel er det noen elever her som har litt lopper i blodet (må ikke forveksles med ADHD), og vel finnes det ungdommer hvor mobilen henger bedre fast enn blindtarmen. Men både i Stavanger og i Kristiansand har jeg møtt høflige, vennlige og stort sett lærelystne ungdommer. Og paragraf 9A har sovet godt hele tiden.

Derfor vil jeg oppfordre ungdommer som har lest skrekkoppslagene fra skolen og ikke lenger snuser på læreryrket, til å snuse en gang til, om ikke akkurat på meg. At lønna er for dårlig, er jeg enig i (hilsen medlem av Utdanningsforbundet). Betalingen må opp, siden skole og sykestell er kjerneområdene i samfunnet vårt. For min del må jeg snart pakke sammen parykker, kjortler, popcorn og andre pedagogiske virkemidler. At aldersgrensen på 70 er på sin plass, erfarte jeg smertelig i en samtale med en elev: – Hvor gammel er du, Ludde? – 69 år. – Åi, da er du på alder med min oldefar. ...